Langs ein sjøkabel

Etter bare noen meter langs fjellsiden forlater den bunnen og henger som en kjempemessig U over fjorden. To ganger har jeg fulgt denne sjøkabelen utover fra fjellveggen mot den andre siden. Bunnen forsvinner under meg, og snart er det bare vann, kabelen og meg. Det er en utrolig følelse; spennende og litt avskrekkende. Kameraet blir holdt litt ekstra fast, da det er umulig å hente opp ting som blir mistet fra den dype fjorden.

I starten på kabelen er det sjøpungene som er i flertall. Tarmsjøpungen står tett rundt hele kabelen og skaper et geleaktig utseende. Da er kabelen med dyr ca. ½ meter tykk. Rett nedenfor sjøpungene, på ca. 20 meters dyp henger en stor klase med blekksprutegg. Det er blekkspruten Loligo forbesi eller vulgaris som her hengt eggene sine her. Et glimrende sted – fritt i vannet med god vanngjennomstrømming. Det hadde vært moro å være til stede når de klekkes.

Nedenfor eggene begynner det virkelig rike livet. Flere arter sjøpunger, slangestjerner, påfuglmark, svamper, sjøstjerner, dødmannshåndkoraller, sjøanemoner, korallsjøroser og børstemarker. Jeg blir mektig imponert over hvordan et slikt samfunn med dyr kan skape. Fargene er sterke, og i midten kan jeg så vidt skimte den gule høyspentkabelen.

Påfuglmarkene er ikke enkle å fotografere. Ved den minste bevegelse i vannet trekker de seg lynraskt inn i det læraktige røret. Blant påfuglmarkene står den vakre korallsjørosa. Disse sjøanemonene lever vanligvis på de vertikale veggene i fjordene, som oftest dypere enn 30 meter. Men navnet har den fått fordi den er vanlig på de dype korallrevene.

Man kan bli ganske imponert; langt ute på kabelen kryper både sjøstjerner og slangestjerner rundt. De er nødt for å ha bunnslått på denne kabelen en gang. Det er utenkelig at de kan greie å finne veien ut fra land. Hårstjernen – en slangestjerne – ser det ut til å være mest av. Den har en vakker oppbygning med alle de lange piggete armene og vakre fargene. Ikke to er helt like. Slangestjernene spiser små ting som den finner på bunnen. Merkelig å tenke på at et så primitivt vesen kan ha yngelpleie. Flere ganger har jeg sett ørsmå hårstjerner krype rundt blant piggene på moren.

Lenger nede, på ca. 35 meters dyp, står en vakker sjøanemone uten norsk navn. Urticina eques er det vitenskapelige navnet. Denne sjøanemonen kan bli 30 cm i diameter. Jeg lurer på om den fremdeles vil greie å balansere på den tynne kabelen når den blir skikkelig stor?

Tida går fort når man er engasjert. Plutselig sier dykkecomputeren at nå er det på tide å returnere til fjellveggen og land. Jeg snur meg, og får et gys nedover ryggen da jeg igjen bli klar over at bunnen er over 100 meter under meg. Blikket heves mot overflata, og jeg svømmer rolig langs kabelen. Snart ser jeg bunnen langt under meg og jeg får fast fjell under svømmeføttene. Etter 3 minutter på sikkerhetsstoppen på 3 meter kan jeg igjen trekke inn friskt fjordluft i lungene. Et spennende og opplevelsesrikt dykk med høy spenningsfaktor er over. Takk for denne muligheten til å oppleve denne verden som båtfolket ”der oppe” bare kan fantasere om.